2 år i dag onkel! Jeg savner deg!
Nå er det nøyaktig 2 år og 5 timer siden du døde onkel! Tenk på det, 2 år..
Aldri har jeg vært mer nedbrutt enn jeg var det halvåret etter at du døde, og jeg håper jeg slipper det flere ganger.
Det var mer enn jeg kunne bært alene, så takk Gud, Allah, og Odin for at jeg hadde en som støttet meg gjennom det.
Jeg husker at 3 dager etter at du var død, hadde Arnfinn, en kompis av stefaren min, som jobber på gravlunden ordnet det slik at vi kunne komme på kveldstid for å se deg. For å ta farvell. Vi gikk inn alle sammen, jeg, mamma og Arnfinn.. Mamma hadde egentlig ikke lyst å se deg, var redd for at det skulle gjøre for vondt. Men hvis jeg skulle klare det, skulle hun også. Jeg tror hun hadde godt av det.
Du var pyntet opp i finstasen, ikke dress som så mange andre blir begravd i, nei, du hadde på deg den blå wester'n inspirerte skjorta du hadde kjøpt i canada. Og dongeri-buksen med den latterlig store beltespennen med en trailer og en ørn på.
Jeg husker at jeg tenkte at du hadde sikkert blitt sint om vi begravde deg dress. Nå kunne du møte jorden slik du var, slik jeg husker deg.
Jeg og Arnfinn gikk ut slik at mamma kunne være sammen med deg alene. Da hun kom ut skalv hun slik at jeg hadde vondt for henne. Så var det min tur.
Det var tent over 50 lys der inne, og det var en god stemning. Synd jeg var for trist til å se det vakre i det.
Jeg stod å snakket med deg, fortalte om mine sorger, og hva du hadde gjort med meg, med oss.
Jeg ble sint og kjeftet deg opp, før jeg tok meg i det, og ba om unnskyldning. Man skal ikke kjefte på de døde. Ikke snakke vondt om dem heller..
Jeg tok meg tid til å studere deg, du så så fredelig ut der du lå, som om du sov. Jeg la merke til det lange blåmerket ditt rundt halsen, det var dårlig sminket, og syntes igjennom. Jeg kunne også se hvor de hadde åpnet hodebrasken din, for å finne ut "hva som var galt"
Der og da forbannet jeg hele verdens leger og andre drittsekker som praktisk talt hadde snoket i hjernen din, men som ikke engang hadde nok vett til å ordne deg opp igjen slik at knuste slektninger slapp å legge merke til det.
Etterpå angret jeg på at jeg ikke hadde kjent deg bedre, til tross for at du var den jeg følte mest tilknyttning til av alle i familien.
Da jeg lente meg over kisten for å kysse deg på pannen, og si et siste farvell, ble jeg redd.
Alskens zombiefilmer poppet opp i hjernen min, og jeg kunne se for meg deg åpne øynene, og gå til angrep.
Da lo jeg helhjertet. En rar ting å gjøre, men jeg lo. For første gang siden din død, og den siste på mange uker lo jeg lavt og dempet, men likevell helhjertet. Jeg lo over liket ditt onkel, jeg må være syk..
Jeg viste at det var en slik ting du også kunne ledd av.
Ukene gikk og folk reagerte på meg. Noen prøvde de å muntre meg opp, mens andre ungikk meg helt. Jeg likte de siste best. Begeret mitt rant over en dag da en ellers veldig taktfull dame spurte meg hvordan det gikk med meg.
Jeg svarte det alle ville høre "Fint.." og jeg fikk til svar; "Nei Tonje, det går ikke fint. Det kan det ikke gjøre, hvorfor sier du det!?"
Svaret mitt var hardt, høylytt og presist. "Hva faen ville du at jeg skulle si da!?" Så gikk jeg.
Jeg feiret 17. Mai alene på soverommet med lysene av.
Jeg hadde grått meg i søvn som alle andre netter, og var sliten, lei, og over alt annet ville jeg bare sovne inn for ikke å våkne opp igjen.
Ett år senere kunne jeg fotsatt finne meg selv gråtende på badet, mens jeg prøvde å stirre vraket i speilet i senk. En sjelden gang bare, maks en gang i måneden.
Og nå onkel? Vil du vite hvordan jeg har det nå?
Jeg har det helt greit faktisk. Det er trist å si det, men jeg tenker ikke så ofte på deg lengre.
Du er fortsatt i hjertet mitt, på godt og vondt, men tankene om deg er ikke lengre vonde å tenke. De får meg ikke til å hikste av gråt, for så å være et totalt vrak resten av dagen.
Nei, nå har jeg vokst, og smerten er mindre enn den var. Nesten umerkelig faktisk.
Men jeg kjenner det nå som jeg sitter å skriver om deg, jeg har en vond klump i halsen, og det er størknede tårer på kinnet mitt.
Jeg savner deg onkel, du var best <3
Jeg håper du har det bedre der du er nå, du fortjener det.
Og hvem vet, om noen år møtes vi kanskje igjen!
Bilder
Hest
Tegninger
Videoer
Musikk
Film/blogganmeldelser
Hverdagen
KonkurranserCreate a MySpace Poll


















